Katten i fokus
Hva kan vi gjøre for å hjelpe de ville og eierløse kattene i Fjellregionen?
I dette intervjuet med Gerd fra Dyrebeskyttelsen Fjellregionen får vi et innsyn i hva de jobber med, hvilke utfordringer de møter, og hva man som privatperson kan gjøre for hjelpe de firbeinte.
«Nå har hverdagsroen senket seg. Eller roen, det var litt feilformulert, Dyrebeskyttelsen har aldri fri.»
Vi ønsker å belyse situasjonen rundt hjemløse og ville katter i regionen, og finne ut hva man kan gjøre for å hjelpe til – både hva enkeltpersoner kan gjøre, men også hva Røros Dyreklinikk kan gjøre for å hjelpe enda mer enn vi gjør nå i dag.
Hva kan du gjøre?
Trykk på knappen nedenfor for å lese om hva du som dyreeier/tilskuer kan gjøre. Man må ikke eie katt selv for å kunne hjelpe!
Melde fra
Hvis du ser dyr som ikke har det greit, eller du mistenker kan være hjemløse er det bedre å melde fra en gang for mye enn en gang for lite. Man kan melde til Dyrebeskyttelsen og/eller Mattilsynet.
Bli frivillig
Hvis man har mulighet og lyst kan man ta kontakt med Dyrebeskyttelsen eller andre frivillige organisasjoner for å bli fosterhjem eller hjelpe til på andre vis.
Donere
Dyrebeskyttelsen Fjellregionen er drevet av frivillige, og er avhengig av donasjoner for å kunne fortsette jobben de gjør.
Kastrere
Har du katt anbefales det å kastrere/sterilisere katten. Da er man med på å unngå uønskede kattungekull, og det gir også klare helsegevinster!
ID-merking
Å chippe katten med en ID-chip gjør det lettere å finne eier hvis katten kommer bort, og gjør at man bruker mindre tid og ressurser på å lete opp en eier som kanskje finnes.
Adoptere
Vurderer du å skaffe ny katt? Hør med Dyrebeskyttelsen eller andre frivillige organisasjoner om det finnes en katt for deg der!
Hvor mange hjemløse katter det finnes i Fjellregionen?
– Det har jeg lurt mye på, svarer Gerd.
– Her er det nok store mørketall, jeg tør ikke begynne å gjette. Området her oppe ligger nok fortsatt rundt 10 år etter størstedelen av landet ellers.
Gerd sier at det henger igjen mye gammeldags kattehold – det er for få som kastrerer, det blir født for mange kattunger, og at det meldes inn for sjeldent; ofte når innmeldingen kommer fortelles det at de har gått og sett på katten opptil flere år. Noen skylder på at de ikke vet at Dyrebeskyttelsen Fjellregionen finnes, andre mener at «villkatter» har flotte liv, og de venter til katten er utmagret, syk eller skadet.
– Men kattens største fiende er likegyldigheten; folk ser, men bryr seg ikke, eller tenker kanskje at andre har sikkert meldt ifra, forteller hun. Gerd har drevet med dette i snart 20 år. Hun har vært med på å «rydde» noen steder, der tror hun det er ganske bra enda. Men det finnes områder de nesten ikke har turt å sette en fot, og der tror de det kan være ganske ille. Rendalen og Haltdalen er områder hvor det snakkes om mye hjemløse katter, men det meldes sjelden inn fra disse stedene.
«Det henger igjen mye gammeldags kattehold – det er for få som kastrerer, og det blir født alt for mange kattunger. «
Antall dyr Dyrebeskyttelsen Fjellregionen tar inn varierer voldsomt.
– Et normalår tar vi inn rundt 40 dyr, hovedsakelig katter. I 2023 tok vi inn over hundre dyr. Det var et ekstremår. I fjor tok vi ikke inn mer enn 19 katter – det var et unormalt rolig år, og vi trodde kanskje at den jobben vi har gjort før begynte å hjelpe. Men allerede nå i starten av 2025 har vi tatt inn 19 katter, og vi har 2 på venteliste som venter på plass. Dette pleier være en rolig periode, det er vanligvis fra juni til oktober vi har mest pågang. Hvordan resten av dette året blir er vi ganske spente på…
En av de største utfordringene Dyrebeskyttelsen møter er alle utefødte kattunger som meldes inn når de er for store til å temmes. Ofte sier innmelder at de har visst om de lenge, men at de var så søte der de tumlet rundt i gresset og lekte seg, de hadde så fine dager og gode liv.
– Så går det mot vinter, og da vil de vi skal hente dem. Folk forstår ikke at de er ville, de er jo så små og søte! sier Gerd.
Hun forteller videre at det finnes alltid unntak, men de har en tommelfingerregel når det gjelder å temme kattunger. Fram til ungene er 5-6 uker er de «tamme» – de har ikke lært å frykte mennesker og sosialiseres veldig enkelt. Fra 6 til 8 uker går det stort sett greit å sosialisere, selv om de har hatt inne kattunger som kom når de var rundt 7 uker som aldri ble tamme. Når de har passert 8 uker starter den store jobben, det tar uker og måneder å få dem trygge. Har de passert 10 uker er det gjerne måneder, kanskje opptil et år, med jobb – og mange av dem vil aldri bli helt «normale» katter selv om de kan fungere fint. De har bagasje. Når de blir 12 uker har egentlig toget gått.
«Når de blir 12 uker har egentlig toget gått. Hvis folk hadde sagt fra når de så den drektige kattemora, eller tok kontakt øyeblikkelig når de oppdager småttiser hadde alt vært så mye enklere.»
– Hvis folk hadde sagt fra når de så den drektige kattemora, eller tok kontakt øyeblikkelig når de oppdager små kattunger hadde alt vært så mye enklere. Folk blir sinte når vi sier at vi ikke kan hente og ikke har noe å tilby kattungene de melder inn fordi de er for gamle. Vi kan ikke bruke kakebasar-pengene våre på å avlive kattunger. Vi har ingen offentlig støtte, alt doneres av private, og om de pengene skulle brukes til avliving hadde det nok snart blitt slutt på gavene. Så da henviser vi til mattilsynet som rette instans, men ofte har de ikke kapasitet til å gjøre noe og så ringer de til oss…, forteller hun. Dette er det største problemet, kattene blir gående ute, fullstendig menneskesky, og de får unger igjen, som igjen får unger. Voksne utefødte har som oftest blitt preget av utelivet og har diagnoser som kan forsvare at vi avliver dem. Men kattunger er den største årsaken til den store mengden hjemløse. At folk ikke forstår at små søte på 10 uker er ville dyr, og at de om noen få måneder kan få egne unger. Her trengs kunnskap ut til folket! forteller hun.
«Men viktigst av alt er at kattene meldes inn – særlig de små.»
– Alle ikketamme katter der ute er født av en eid huskatt som ble sluppet ut ukastrert, eller av etterkommere av en eid katt. Hver gang man åpner døra og slipper ut en ukastrert hunkatt risikerer man å lage en dyretragedie. Vi vet at veldig mange av disse er såkalte «fjøskatter». I det ordet ligger mesteparten av det vi sliter med, katter som har et hjem men som er verken kastrert eller chippet. Vi tar inn mange katter som hvis de hadde hatt chip kunne fått komme hjem. Isteden bruker vi enormt mye tid på å etterlyse/ lete etter eier til disse kattene, og ofte finner vi aldri en eier – selv om flere har nok noen som savner dem. Mange tror at når katten deres har vært borte et par måneder er den enten påkjørt eller tatt av rev, og når vi hanker dem inn så har de fått seg en ny kattunge, og de vil ikke ha gamlekatta tilbake for de vil ikke ha 2 katter.
Viktigst av alt er at kattene meldes inn – særlig de små, forteller Gerd.
Det er en del tamme, eller som en gang har vært tamme, katter der ute. Takket være Facebook finner man eierne til stadig flere av disse. Men det er fortsatt mange man aldri finner eieren til. Noen er kastrerte, men ingen chippet. Disse kattene går det stort sett fint med, og det er disse Dyrebeskyttelsen Fjellregionen har flest av.
– Vi vet at det dumpes katter, og noen katter går så langt hjemmefra at folk ikke tror det kan være deres katt. Ellers har vi konkludert med at de fleste av disse har eier på sykehjemmet eller kirkegården. Men vi får vel aldri noe svar på dette, sier hun.
– Hos oss stopper det opp på grunn av mangel på fosterhjem. Vi har ikke noe senter, alle kattene må bo hos folk som stiller opp som midlertidig hjem. Dessverre er det alt for få som melder seg. Økonomien er også en faktor når det gjelder hvor mange katter vi kan ta inn, men det er lettere å tigge penger enn å finne et sted å sette kattene, sier Gerd.
Videre forteller hun at Røros av en eller annen grunn er et svart høl. Her har de verken fosterhjem eller frivillige ellers. Siden de startet har de tenkt tenkt at de burde hatt en «Røros-avdeling», men det har de ikke fått til. De er for få mennesker, med egne liv med jobb, unger, hus og hage. Alt er basert på frivillighet på fritid. De fleste av Dyrebeskyttelsen Fjellregionen bor rundt Tynset, og de har ikke kapasitet til å legge ned jobben med å rekruttere rørosingene.
– Optimalt burde vi vel stått på stand, avholdt lotteri, vist oss fram der oppe, men vi finner aldri tid til det. Vi har mer enn nok med å ta vare på kattene, ta telefoner og svare på meldinger, reise rundt med kattefella. Drømmen er en fungerende, noenlunde selvgående gruppe av frivillige og fosterhjem på Røros. Men vi vet ikke hvordan vi skal få det til, forteller hun.
Tiltak
Bla i fanene nedenfor for å se hva man kan gjøre som dyreeier/privatperson, og hva Røros Dyreklinikk bidrar med.
Kastrere
Forebygg nye kattungekull ved å kastrere/sterilisere katten din, uavhengig av kjønn.
ID-chip
Ved å ID-merke katten vil man enkelt finne eier om man finner en bortkommet eller skadet katt.
Adoptere
Hør med Dyrebeskyttelsen om det finnes en katt for deg neste gang du skal ha ny katt.
Meld fra
Meld fra til Dyrebeskyttelsen, oss, eller Mattilsynet om du ser dyr som ikke har det bra!
Bli frivillig
Dyrebeskyttelsen trenger frivillige fosterhjem, og er avhengig av donasjoner for å kunne opprettholde jobben de gjør.
Finne eier
Vi tar i mot bortkomne dyr og forsøker å finne eier. Dersom ingen eier melder seg etter en liten stund overlates katten til Dyrebeskyttelsen.
Samarbeid
Vi har egne avtaler med Dyrebeskyttelsen når det kommer til kastrering/sterilisering, vaksiner, og ID-merking av dyr.
Fôr
Datovarer og smaksgarantier, samt utgående varer prøver vi å gi til de som trenger det, både til Dyrebeskyttelsen Fjellregionen og En Hjelpende Hånd Fjellregionen. De gangene vi har mulighet til det handler vi inn ekstra fôr og donerer.
Kattekampanje, Mai
I hele mai har vi superkampanje på kastrering/sterilisering av katt, og ID-chipping og vaksinering.
Tilbudet gjelder alle timer gjennomført i mai 2025.