For å kunne å kunne gi ditt fremtidige dyr best mulig forutsetninger for et lykkelig liv (samt minst mulig hodebry og bekymringer for deg selv som eier) er planlegging helt nødvendig. Viktige spørsmål en må spørre seg selv er blant annet: hvor lenge lever dette dyret? Er en jakopapegøye som kan bli rundt 60 år gammel passende, eller kanskje det egner seg bedre med en hamster som blir 2-4 år? Kommer en 12-åring til å ha det samme behovet for en jakopapegøye om 60 år? Hvor mye plass krever det, hva slags innredning og hvor mye tid må jeg bruke sammen med dyret hver dag – ikke minst har jeg egentlig lyst til det selv? Hvem skal passe på dyret når du er ute og reiser? Utgifter er ofte et oversett og viktig poeng. Du kan kanskje få en uønsket blandingshund eller kattunge gratis, men de kommende kostnadene i fôr, utstyr, forsikring og veterinærutgifter er ikke det. Skulle uhellet (det uforutsette) skje, kan veterinærkostnader i sammenheng med for eksempel avanserte utredninger eller beinbrudd koste mange titalls tusen kroner. Da betyr gjerne forsikring av dyret eller en planlagt bufferkonto forskjellen på liv eller død. Faste utgifter for mat/fôr og utstyr, samt anbefalt veterinæroppfølging som kastrering/sterilisering, vaksiner og tannbehandling kan over tid bli av stor betydning for den enkelte. Enkelte arter eller raser (som f.eks. hunderaser som i liten grad er avlet for funksjon og helse) kan man forvente større veterinærutgifter og ellers begrensninger i hverdagen.

Lovmessig stilles det visse krav til det å kunne ha dyr, blant annet kan ingen under 16 år ha selvstendig ansvar for dyret, så det må overlates til for eksempel foreldre. Andre ting som tas opp av blant annet dyrevelferdsloven er ting knyttet til hold, miljø, velferd og tilsyn, samt mye mer. Sett ut ifra et etisk perspektiv vil det normalt under dagens forhold forventes at det lovmessige ikke setter rammer for dyrehold, men ytterpunkter vi skal holde innenfor med god margin. Det er veldig vanlig at kjæledyr lever i for små bur, blir understimulert, fôres feil og utvikler adferdsforstyrrelser og dårlig helse som følge av dette. Dumping av dyr langs veier er ikke heller ikke helt uvanlig, spesielt omkring sommeren.

Huskatten stammer fra den afrikanske villkatten, og oppsto i Midtøsten for ca. 10 000 år siden. Menneskene gikk over til å dyrke jorda, og katten ble tiltrukket av mus som spiste av kornlagrene. Kattene og menneskene hadde nytte av hverandre, og etter hvert ble kattene mindre redde for menneskene og snart var de også kosekatter.

Man tror katten kom til Norge på 800-tallet og at det var vikingene som brakte de hit. I tillegg til å gjøre nytte for seg som skadedyrbekjemper var katteskinn en verdifull handelsvare.

Ekte villkatter finnes ikke i Norge. Katter som lever vilt, kaller vi hjemløse katter. Noen av disse har kommet bort fra eieren sin, mens andre er født utendørs av hjemløse mødre. Dyrebeskyttelsen gjør en viktig jobb med å fange inn og rehabilitere hjemløse katter, men det er dessverre mange som ikke får hjelp. Vet du om katter uten hjem kan du varsle Mattilsynet eller Dyrebeskyttelsen.

Katter har et voldsomt formeringspotensiale og to katter kan bli til hundrevis i løpet av kort tid. Som katteeier kan man være med å forbygge uønskete kattunger ved å kastrere kattene sine.

Katter har litt rare drikkevaner, i hvert fall for oss mennesker. Instinktet sier at de ikke skal drikke der de spiser, og helst ikke drikke stillestående vann. Det er derfor best at vannskålen ikke står ved siden av maten, og at man plasserer ut flere vannskåler i boligen- gjerne der katten pleier å gå forbi. Når den passerer vannskålen vil den gjerne ta seg en slurk. På denne måten vil katten få i seg nok vann, noe som vil forbygge blant annet plager med urinveiene.

Alle som har hatt katt vet at de kan være veldig sære og kresne. De spiser ikke hva som helst, og det kan være veldig vanskelig å introdusere noe nytt på menyen. Skal de ha medisiner er det ikke bare å pakke det inn i en godbit – det avslører de øyeblikkelig. Tvang fungerer dårlig med katter, de er vanskelige å holde tak i og de har fire føtter med klør som de vet å bruke.

Kolikk er i seg selv ingen sykdom, men en samlebetegnelse for smerter i buken. Det kan være alt fra tarmkramper, gass, forstoppelse, problemer i magesekken, sandkolikk eller tarmslyng. Symptomer på kolikk er først og fremst at hesten gir utrykk for smerter i magen. Ofte vil de sparke eller bite seg mot mageregionen, grave og være generelt urolig. De kan ønske å legge seg ned og rulle seg, eller de vil ligge og hvile alt etter hvilken form for kolikk de har. Hesten vil også bli slapp og ha generelt nedsatt almenntilstand. Sjansen for at hesten skal bli bra igjen avhenger av hvor lang tid det tar fra symptomene oppdages til behandling iverksettes. Kolikk er ikke en tilstand der man venter og ser om det bedrer seg av seg selv, da man kan risikere tarmslyng eller uopprettelig skade på tarm som må opereres eller i verste fall ikke kan berges.

Jevnlig mosjon, unngå stress og gode rutiner er også en viktig del av forebyggingen. Det kan medføre en risiko å trene hesten hardt rett etter fôring så dette bør unngås, spesielt hvis måltidet består av store mengder kraftfôr. En god rutine på bekjempelse av innvollsparasitter er også svært viktig. Fôrer man med grovfôr som er plastpakket må man passe på at det ikke er spor av mugg i partiet, det må heller ikke gis frossent. Av og til kan man finne dyrekadaver i fôret, da må hele ballen kastes! Det samme gjelder hvis man finner spor av mugg.

Hvis man har sand som underlag i luftegården der hesten står bør man unngå å fôre på bakken da sand kan bli med fôret ned i tarmen der den kan irritere tarmoverflaten og føre til diaré eller tilstoppe tarmen.  Loppefrøskall kan hjelpe slik at sanden blir transportert bedre ut av tarmen, men det beste er å unngå at hesten får i seg sanden i utgangspunktet ved å få fôret opp fra bakken.

En av de viktigste elementene i forebygging av kolikk er vann! Kolikk er svært vanlig i den tiden vi går inn i nå rett og slett på grunn av at hestene får i seg mindre vann. Hester bør få tilgang til temperert vann 24 timer i døgnet! En vanlig misforståelse er at hester er mindre tørste når det er kaldt og trenger mindre vann, men mange hester liker ikke å drikke kaldt vann og vil unngå å drikke når vannet er kaldt selv om vannet ikke er helt frosset. Kombinert med at de gjerne spiser mer og trener mindre (for det frister jo ikke så innmari å ri når gradestokken kryper ned mot -20) vil magen stoppe fortere opp. En meget billig forsikring mot kolikk er å gå til innkjøp av et elektrisk oppvarmet drikkekar til å ha ute. Snø er ikke nok!

Hvordan er føret?

Hardt skarføre kan være sårt for potene til hunden. Det kan gi skrubbsår eller i verste fall kuttsår på potene. Potesokker er en god beskyttelse på dette føret. Kramsnø kan fort sette seg fast i pelsen til hunden, både under potene og ellers på kroppen. Potesokker, dekken og kondomdress hjelper mot slike snøklumper som fort kan bli både ubehagelige og smertefulle for hunden. Vær obs på gjennomslagsføre. En hund som løper i full fart nedover en bakke og tråkker gjennom snøen kan lett pådra seg en strekk.

Hvor langt tenker du å gå?

Slik som oss så trenger også hunden litt energipåfyll iløpet av en tur. Mange fôrprodusenter har små våtfôrbokser med mye energi og god smakelighet som er perfekt som en liten lunsj på fjellet. Man kan også bare ta med litt tørrfôr i sekken og gi. Tilpass turen etter hundens form, alder og størrelse. Valper skal ikke gå lange skiturer.

Mange ski har stålkanter på sidene for ekstra godt grep, dette gjelder spesielt fjellski. Har man slike ski må man være ekstra oppmerksom når man har med seg en hund på tur. Stålkanter kan lett gi både små og store kutt dersom man er uheldig og kommer borti hunden. Mange skiprodusenter har også “hundevennlige” ski uten stålkanter. Skulle dere være uheldig å påføre hunden en kuttskade underveis anbefaler vi å alltid ha med et enkelt førstehjelpsskrin med forbindingssaker. Ha telefonnr. til dyreklinikk og veterinærvakt lagret på telefonen.

Husk at i det er mange som ferdes i fjellet og i skiløypene samtidig. Kanskje har du en snill og sosial hund, men man vet aldri hvordan andre hunder reagerer ved møter. Ha hunden i bånd og spør alltid eier om de ønsker at hundene skal få møtes før man lar sin hund gå bort. Vis også hensyn til andre skiløpere ute i løypa. Slik unngår man eventuelle farlige og ubehagelig situasjoner ute på tur.